Parasitter og mikrobiomets økosystem

Kan et rikt og hardført bakteriemiljø kan beskytte oss mot parasitter som ellers ville blitt problematiske? Og kan fravær av dette miljøet gjøre selv “milde” parasitter mer sykdomsfremkallende?

Under oppveksten min i Afrika var parasitter en del av hverdagen. Jeg og mine søstre hadde dem både i oss og på oss, noe som var helt normalt. Jeg husker godt mamma si: «Ned med trusene, over låret mitt!» – så lå vi der mens hun tok en grundig titt i rumpehullet for å sjekke om vi hadde mark. Hvis vi begynte å klø oss i hodet, ble også håret saumfart for lus med samme alvor. Det var ikke noe vi tenkte over som sykdom eller fare, – det var bare en rutine.

Parasitter vekker ofte sterke reaksjoner. For mange forbindes de med sykdom, fattigdom og noe som må bekjempes for enhver pris. Samtidig har mennesker til alle tider levd i samspill med et mangfold av mikroorganismer – bakterier, virus, sopp og parasitter – som sammen utgjør kroppens indre økosystem. I liket med bakteriemikrobiomet og mykbiomet (sopp), finnes også det som i faglitteraturen omtales som parasittomet, summen av parasitter som lever i og på mennesket. I moderate mengder og på «riktige» steder bidrar de til et stabilt mikrobiom uten å forårsake sykdom. Parasitter kan leve i tarmen, bruke blod og lymfe som transport, og i noen tilfeller etablere seg i ulike vev og organer.

Problemer oppstår først når denne balansen brytes: når parasittene vokser ukontrollert, etablerer seg i vev der de ikke hører hjemme, eller når vertens indre miljø er så belastet at samspillet tipper over i sykdom. Parasitter inngår i mikrobiomets komplekse økosystem. De konkurrerer om næringsstoffer, påvirker tarmfloraens sammensetning, og kan påvirke immunsystemet, både lokalt i tarmen og i resten av kroppen.

Parasitter og mikrobiomets økosystem

Parasitter er del av det komplekse indre økosystem i tarmen, der det foregår et kontinuerlig samspill mellom bakterier, sopp og parasitter, der parasitter både påvirker og påvirkes av bakteriemikrobiotaen.

Parasitter kan konkurrere med bakterier om næring og plass, men de kan også endre tarmmiljøet indirekte ved å påvirke slimlaget, tarmbevegelser og immunresponsen.¹ Dette endres ut fra hvilke bakterier som får overtaket. Noen bakterier produserer stoffer som hemmer parasitter, mens andre kan gjøre miljøet mer gunstig for dem.

Studier fra Kamerun og andre områder med tradisjonell livsstil viser at parasittinfeksjoner er tett knyttet til tarmfloraens sammensetning. I én studie kunne forskerne i opptil 80 % av tilfellene si noe om hva personene hadde av parasitter ut fra hva de fant i mikrobiomet. Rundt 40 % av deltakerne var infisert med mer enn én parasitt, særlig jordparasitter som Ascaris lumbricoides, Trichuris trichiura og Necator americanus.²

Samtidig viste studien tydelige forskjeller mellom mikrobiomet hos personer som levde av jakt, de som levde på landsbygda med husdyr, og byfolk i USA og Europa. Dette forteller at mikrobiomet, og samspillet med parasitter som lever der, formes av livsstil, kosthold og miljø, ikke bare hygiene.

Et relevant spørsmål er derfor om et rikt og hardført bakteriemiljø kan beskytte oss mot parasitter som ellers ville blitt problematiske. Og kan fravær av dette miljøet gjøre selv “milde” parasitter mer sykdomsfremkallende?

Parasitter og immunsystemet – trening i toleranse

Parasitter påvirker immunsystemet på flere nivåer. Når kroppen møter parasitter, aktiveres ofte en immunrespons som fremmer regulering og toleranse fremfor aggressiv bekjempelse. Aktiviteten av regulatoriske T-celler (Treg) økes, noe som kan dempe overdreven betennelse og hindre at immunsystemet angriper kroppens egne vev. Dette er en viktig del av Old Friends‑hypotesen, som sier at eksponering for mikrober og parasitter gjennom evolusjonen har vært nødvendig for å utvikle et balansert immunforsvar. ³

I områder med mange parasitter, særlig på landsbygda i tropiske land som blant annet Kamerun og Uganda, er det ofte lavere forekomst av allergier, astma og enkelte autoimmune sykdommer enn i byene. I vestlige samfunn er bildet ofte motsatt: færre parasitter, men flere autoimmune sykdommer og kroniske betennelser. Dette tyder på at immunsystemet vårt trenger kontakt med rikt mikrobiologisk innhold tidlig i livet for å lære seg toleranse og balanse – ikke bare forsvare kroppen mot inntrengere.⁴

Kroppens indre rengjøringsstasjon

Denne økologiske forståelsen deles også av lege og nevrolog Natasha Campbell-McBride, kjent for GAPS-dietten. ( Campbell-McBride, Gut and Physiology Syndrome, 2020)

Jeg har selv i mange år fulgt hennes arbeid og lest mye av det hun har skrevet om sammenhengen mellom tarm, mikrobiom, immunforsvar og kronisk sykdom. Campbell-McBride omtaler parasitter ikke primært som fiender, men som kroppens «støvsugere» – organismer som trer inn der det indre miljøet er belastet av ufordøyd materiale, avfallsstoffer og toksiner. Ifølge henne øker parasittaktiviteten i takt med kroppens belastning. Når parasitten har gjort jobben sin, forlater den kroppen og eggene kan klekke etter at parasitten dør. Nye parasitter er klare for nye rengjøringsoppdrag. ⁵

Slik kan parasitter forstås som midlertidige hjelpere som binder og holder toksiner i sjakk i tarmen og i kroppens indre miljø, særlig når kroppens egne avgiftningssystemer er overbelastet. Leveren og gallen har en sentral rolle. Leveren er kroppens primære avgiftningsorgan, og gjennom produksjon og utskillelse av galle sørger den for at fettløselige avfallsstoffer, metabolitter og miljøgifter kan føres ut via tarmen.

Når leverfunksjon, gallestrøm eller tarmbevegelse er nedsatt, kan utskillelsen bli mangelfull. Campbell-McBride mener da at parasitter kan bidra til å holde på toksiner og avfallsstoffer midlertidig, slik at de ikke sirkulerer fritt i kroppen og forårsaker større skade. Parasittene blir en del av kroppens forsøk på å beskytte seg selv.

Løsningen er ikke aggressiv utryddelse, men å støtte kroppens egne organer. GAPS-dietten er rik på fermentert mat, kraft, probiotika og næringstette animalske produkter. Målet er å styrke tarmslimhinner, mikrobiom, leverfunksjon og gallestrøm. Når kroppen får bedre arbeidsvilkår, opplever mange at parasittisk overvekst avtar over tid.

Parasitter og nervesystemet

Parasitter kan også påvirke nervesystemet gjennom flere mekanismer. De kan påvirke hormoner og nivåer av nevrotransmittere, og videre signalene mellom tarm og hjerne via vagusnerven. Forstyrrelser i tarmfloraen som følge av parasitter kan derfor påvirke humør, stressrespons og mental helse, blant annet gjennom endret produksjon av serotonin og GABA.

I funksjonell medisin anbefales det noen ganger parasittrens som et tidlig tiltak hos barn med nevrologiske utfordringer, basert på observasjoner av sammenhengen mellom tarm-mikrobiom, nervesystem og adferd. ⁶, ⁷

Infeksjoner, symptomer og sårbarhet

Infeksjoner forårsaket av parasitter er nært knyttet til mikrobiomet. ⁸ Over en milliard mennesker i verden er infisert med tarmparasitt av et eller annet slag. Hvorvidt parasitter gir sykdom, avhenger av art, smittedose og vertsforhold (helsetilstand) inkludert mikrobiom og immunstatus. ⁹ Parasitter kan også infisere andre deler av kroppen som hjerne og lunger. ¹⁰

Parasitter kan komme inn i kroppen gjennom forurenset mat og vann, kontakt med forurensede overflater, insektbitt (f.eks. malaria), seksuell overføring (noen protozoer), eller miljøkontakt med parasitt-egg eller larver. Parasittinfeksjoner forbindes også med dårlige sanitærforhold. I fattige land skyldes dette ofte ytre forurensning, mens vi i vestlige samfunn i økende grad ser en indre belastning.

En ubalansert tarmflora, preget av ultraprosessert og næringsfattig mat, tilsetningsstoffer, sprøytemiddelgift, miljøgifter og medikamentbruk, kan bidra til et indre miljø som gjør kroppen mer sårbar. Kan indre forurensning ha en sammenheng med økningen i autoimmune lidelser og kreft?  ¹¹

Et tegn på overvekst av parasitter, kan være økt sukkertrang, men symptomene varierer og kan inkludere: ¹²

• milde symptomer som tretthet, fordøyelsesplager og hudreaksjoner

• kognitive symptomer som hjernetåke, redusert fokus

• alvorlige infeksjoner med vekttap, anemi eller lunge- og nervesystemeffekter

Hos barn og unge kan flere samtidige parasittinfeksjoner føre til konkurranse om næringsstoffer, som øker risikoen for underernæring og forsinket kognitiv utvikling, særlig ved infeksjon med jordparasitter som A. lumbricoides og T. trichiura. ¹³

Parasitter og kreft

Parasitter antas å være involvert i mer enn 15 % av alle krefttilfeller.¹⁴ Flere parasitter er dokumentert forbundet med spesifikke kreftformer, særlig der infeksjonen fører til kronisk vevsskade, fibrose, gallestase, oksidativt stress og langvarig inflammasjon. I slike sammenhenger fungerer parasittene ikke nødvendigvis som den direkte årsak til kreft, men som vedlikeholdere av et sykdomsfremmende mikromiljø.¹⁵

Et klassisk eksempel er Schistosoma haematobium, som er forbundet med blærekreft. Parasitten lever deler av livssyklusen i urinveiene og kan over tid føre til kronisk inflammasjon, fibrose, mikroskopiske blødninger og langvarig lokal aktivering av immunsystemet. Vevet utsettes for kontinuerlig reparasjon under belastning, noe som kan fremme celleforandringer.¹⁶,¹⁷

Leveriktene Opisthorchis viverrini og Clonorchis sinensis er forbundet med gallegangskreft (cholangiokarsinom). Disse parasittene påvirker galleveiene direkte og kan føre til gallestase (gallen ikke kommer ut fra leveren), epitelial irritasjon, oksidativt stress og langvarig inflammasjon i lever og galleganger. Over tid kan dette bidra til strukturelle og genetiske endringer i vevet.

Langvarige helminth-infeksjoner er også kjent for å påvirke immunsystemets regulering. Ofte sees vedvarende Th2-dominert immunrespons, økt aktivering av regulatoriske mekanismer og samtidig redusert immunovervåkning mot unormale celler. I et slikt miljø kan skadede celler overleve lenger enn normalt, og vev kan forbli i en tilstand av kronisk reparasjon og inflammasjon. Over tid kan dette fremme mutasjoner og svekket celledeling.¹⁸ Måten dette skjer på har likhetstrekk med autoimmun sykdom, der immunsystemets balanse mellom beskyttelse og toleranse er forstyrret.

Det er derfor ikke nødvendigvis parasitten i seg selv som er avgjørende, men tilstanden i vertens indre miljø. Toksisk belastning, svekket avgiftning og et mikrobiom i ubalanse kan bidra til at parasitter som lever lenge i kroppen, opprettholder et økosystem som fremmer sykdom. (Parasitic Diseases (Parasites Without Borders)

Noen kreftpasienter velger parasittelimineringsprotokoll fremfor konvensjonell behandling, blant annet utviklet av Dr. Hulda Rugher Clark. ¹⁹ Hun døde i 2009, men rakk å skrive seks bøker om kreft, første utgitt i 1993. Vitnesbyrd fra personer som har fulgt slike protokoller, som en kvinne med stadium 4 melanom i 1998, viser at noen har hatt langvarig bedring. I senere år har interessen for sammenhengen mellom parasitter og kreft fått økt oppmerksomhet. ²⁰

I mikroskop sies det at parasitter ligner kreftceller. Observasjonene kan tyde på at autoimmune reaksjoner kan komme før kreft utvikler seg. Dette kan bety at mikrobiomet mangler tilstrekkelige “soldater” til å fjerne gift og avfall. Noen parasitter fjernes, andre kapsles inn som cyster, og det er krevende for immunforsvaret å holde dem i sjakk. Noen personer opplever også bedring ved bruk av antiparasittiske midler som ivermektin, fenbendazol eller malurt. Effektene er individuelle, og dokumentasjonen er foreløpig ufullstendig.

Når kroppen svikter og immunforsvaret mister balansen, kan parasitter som tidligere har levd i symbiose med verten, bidra til ytterligere vevspåvirkning. Samspillet mellom parasitter, mikrobiom, immunregulering og kronisk belastning på vev viser hvor komplekst kreftutvikling kan være.

Og en ting er sikkert: når vi dør, våkner parasittene til liv og starter å bryte ned den fysiske kroppen vår.

Faktaboks: Parasitter hos mennesker

Parasitter deles vanligvis inn i tre hovedgrupper:

• Protozoer (encellede parasitter): Infiserer tarm (Giardia lamblia), blod (Plasmodium, malaria) eller vev som muskler og hjerne (Toxoplasma gondii).

• Helminter (parasitære ormer): Rundormer, bendelormer og hakeormer, som lever i tarmen, men kan også påvirke hud, lunger, lever og nervesystem.

• Leddyr (ektoparasitter og vektorer): Lus, skabb, flått og lopper, som lever på kroppen eller overfører andre infeksjoner.

Ikke alle parasitter gir sykdom. Entamoeba coli er et eksempel på en tarmparasitt hos friske mennesker.